For 2 år siden

Det er ganske koselig når instagram viser deg bilder for x antall år siden. “Se, et fint minne!” eller “Oi, du lagde den tingen, bra jobba!”. Noen ganger er det mindre koselig og mer som å bli slått i magen med en “haha se så mye bedre ting var før!”.

For 2 år siden jobbet jeg og Kjersti med å starte en podkast. Det var noe vi hadde snakket om i … flere år egentlig, helt siden podkast ble en greie? Vi hadde sikkert hundre ideer om podkaster vi kunne startet, hver gang vi snakket var det alltid noe som fikk oss til å si “det skulle vi hatt en podkast om!”.

Det som skulle vært logoen vår.

Først prøvde vi å lage en podkast om favorittserien vår Gilmore Girls, men vi/jeg innså ganske raskt at det ble for mye jobb og at det kanskje ikke var så gøy å høre på. Pluss at det er en sak vi brenner for som vi fant ut vi heller ville fokusere på: åpenhet og forståelse rundt kronisk sykdom.

Skjermbilde av instagrammen vår.

Vi har til sammen godt over 20 års erfaring med kronisk sykdom (mulig vi har passert 30 år faktisk), så vi har en del opplevelser å ta av. Ting som vi syns er viktig å dele, både så andre i samme situasjon kan føle seg mindre alene og de som ikke er i situasjonen kanskje kan forstå litt bedre.

Podkaster skulle hete “Tenk positivt, for faen”, for vi blir bedt om å tenke positivt hele tiden og det er faen så irriterende. Vi brukte mange, MANGE timer og dager på å planlegge. Vi skrev notater og nærmest manus til flere titals episoder. Vi jobbet med intro, vi kjøpte bra utstyr, vi lagde en tullete sang, vi tok opp test-episoder både i samme stue og over Skype. Vi jobbet skikkelig hardt, helt til den kroniske sykdommen vår kom og sa et klassisk “haha nei”.

Først kræsjet jeg og så kræsjet Kjersti, og nå er vi begge bare enda sykere. Bra timing, som alltid. Det er så jævla irriterende altså. Vi jobbet så hardt, vi var så gira og gledet oss, vi hadde så mye bra å si – og så gikk det ikke. Det ble bare nok en ting som vi aldri fikk fullført. Story of our lives ass.

Kake vi lagde for å feire 100 følgere.

Jeg håper at vi skal få det til en dag alikevel. Kanskje litt mindre “proft” enn vi først planla, men jeg håper! Når vi begge har litt mer stabile helse kanskje, hvis det noen gang skjer. Når livet er litt roligere og snillere.

Vi får bare krysse fingrene og tenke positivt som faen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *