6 desember

6-2

+++Til Nora’s overraskelse viste Vigelandsparken seg å være et like populært sted på vinteren som på den svetteste sommerdagen. Eller, kanskje ikke fullt så ille, men mer enn nok folk, det var det. Folk som skravlet, hutret, løp rundt og lo av de rare statuene. Og så var det de som sto alene og tydeligvis ventet på noen. Nora lurte på om de alle følte seg like klein som henne.
+++I tillegg var hun ganske trøtt og lengtet i all hemmelighet tilbake til senga. Det hadde vært ekstra mange snøballer mot vinduene det siste døgnet, så mye at til og med Jack hadde kommentert det.
+++“Man skulle tro de hadde noe bedre å gjøre!” hadde Nora sagt så høyt at det ga litt ekko i huset, i håp om at drittungene utenfor skulle høre det.
+++“Ja ja, sånn går det når dere begge to er her, de blir helt ville,” hadde Mor sagt da, og sett like glad ut som alltid.
+++“Hallo!”
+++Nora ble rykket tilbake til nåtid og tok et skritt bakover, og stirret overrasket på Italieneren som plutselig sto foran henne. Noen gloser ramlet ut av henne, og av det forvirret uttrykket til Rosangela å dømme hadde hun bommet på italiensken.
+++“Hei!” sa hun så og rettet seg opp. Det føltes som kinnene brant. Straffen for å forsvinne inn i sine egne tanker og ikke følge med.
+++Rosangela lo og smilte fra øre til øre. “Skremte jeg deg?”
+++Nora fnøs. “Ikke i det hele tatt,” sa hun og rettet seg opp. “Jeg blir ikke skremt av noe. Er ikke mørkeredd en gang.”
+++“Oi, wow,” sa Rosangela med flir. “Du er jammen med tøff altså.”
+++Nora smilte litt og så seg så litt rundt. “Nå, hva syns du?”
+++Rosangela løftet blikket opp til monolitten og klarte å se både imponert ut, og litt forstyrret. “Det er mye større enn jeg trodde. Altså, hele parken. Og forsåvidt…hva enn det der egentlig er.”
+++Nora lo litt og lot selv blikket vandre over de mange statuene i sine underlige stillinger. Rosangela gikk opp noen av trappetrinnene og stilte seg opp.
+++“Ta bilde!” sa hun så ivrig at Nora måtte bite i seg å si noe ertende og dumt. Istedenfor tok hun from mobilen og knipset et bilde av det hele. Rosangela fortet seg tilbake og lente seg inn for å se på resultatet. “Nice! Jeg ser så turist ut, elsker det.”
+++Hun så seg så rundt litt, og etter et par sekunder med nøling, gikk hun bort til en av statuene og begynte å klatre opp på den. Nora sperret overrasket opp øynene.
+++“Øøøø, hei, ital-eh, Rosangela?” sa hun en anelse bekymret og fortet seg bort til henne.
+++“Kall med Rosa,” sa Rosangela og smilte ned til henne fra der hun drev å hektet beinet sitt over armen på en sinna mann.
+++“Okey, Rosa, jeg tror kanskje ikke du burde–“
+++“Alle andre gjør det,” sa Rosa og grep tak i hodet på mannen.
+++Nora kunne ikke benekte det, men–“Jo, men jeg bryr meg ikke så veldig mye om de andre faller ned og slår seg helseløse!”
+++Italieneren lo og smilte ned til henne. “Så søtt av deg,” sa hun og satte seg til rette på skuldrene til mannen. “Sånn, ta et bilde, fort fort. Jeg fryser rumpa av meg.”
+++Nora skulte litt, men gikk lydig litt unna og tok noen bilder. Rosangela kom seg så raskt ned igjen, og helt uten en skramme. Hun lo høyt da hun så bildene og kastet hodet tilbake, sånn som på toget.
+++“Okey, nå tar vi en selfie,” sa Rosa etterpå og tok opp sin egen mobil. “Smil!”
+++Rosa hadde tydeligvis litt trening i dette, for hun fant raskt den beste vinkelen og smilte stort. Nora så bare lettere forvirret ut.
+++“Nydelig!” sa italieneren entusiastisk og gikk rett inn på facebook for å poste mesterverket. “Nora og Rosa på tur. Hei, vi har nesten samme navn!”
+++Nora hadde ikke tenkt over det før nå, men hun hadde jo rett. Det var ikke mange bokstavene som skilte dem.
+++“Du har forresten veldig lite bilder på profilen din,” sa italieneren og så på henne med et lurt smil. “Veldig hemmelighetsfullt liv du må ha.”
+++Nora rødmet litt og lo nervøst. “Kanskje jeg skal begynne å poste alle strikkeprosjektene mine?”
+++Rosa gispet. “Strikker du?!”
+++Nora nikket litt og pekte på genseren sin. Nok en ullgenser hun hadde strikket selv.
+++“Wow, har du strikket den?!” Italieneren var tydelig imponert. “Herregud, så flink du er!”
+++Nora håpte kinnene bare føltes veldig varme, og at det ikke syntes i det hele tatt. “Faktisk…” mumlet hun og tok av seg sekken, og trakk et par ullvotter ut av den. Det var hunder på dem, og ‘Rosa’ strikket inn på hver av dem. Hun rakte dem til Rosa. “Værsågod.”
+++“Hæ?!” Rosa tok dem imot og tok de raskt på seg mens hun beundret de med store øyner. “Er disse til meg?!”
+++Nora nikket. “Hvis du vil ha de.”
+++“Jaaa! Er de fineste vottene jeg noen gang har sett!” Hun smilte større enn noen gang og trippet av glede. Så holdt hun opp den ene hånden slik at man kunne lese navnet. “Hvordan visste du at jeg bare bruker Rosa?”
+++“Øh…” Hvordan skulle hun forklare denne? “Jeg så det på facebooken din. Og du har hund, sant?” Det hadde vært en hund på veldig mange av bildene.
+++Rosa nikket ivrig og ga henne så en stor klem. “Tusen takk!”
+++Nora stivnet helt et øyeblikk før hun ga henne en klønete klem tilbake. Bortsett fra sine nærmeste venner var hun ikke helt typen til å klemme folk, men hun kunne vel gjøre et unntak for en overivrig italiener. I det minste luktet hun ikke vondt.
+++Rosangela brukte det neste minuttet på å beundre vottene, mens de tok en runde rundt monolitten, før de gikk mot brua for å titte på Sinnataggen. Hele veien fortalte Rosangela om reisen dere gjennom Norge, alt de hadde sett og gjort, og alle landene de hadde vært i før de kom it. Det viste seg at de hadde reist helt siden sommeren. Russland, Finnland, Sverige, Danmark. En skikkelig backpacktrip, Scandinavia-style.
+++“Hva med deg da?” spurte italieneren da hun var ferdig med å fortelle, og de sto og stirret på de sinteste statuen av de alle. “Hvor har du reist?”
+++“Meg?” sa Nora og lo litt. “Jeg reiser aldri.”
+++Rosa så på henne med rynket panne og lo litt forvirret. “Men du sa jo du hadde lært italiensk i Italia?”
+++Nora rødmet igjen. Det var tydeligvis en sånn da. “Åja. Jo, men jeg så ikke på det som reising, det var skole.”
+++“Aha…” Rosa ga henne et rart blikk, og så lo hun. “Kom, vi går og kjøper noe varmt å drikke, jeg fryser.”
+++Nora pustet litt lettet ut da Rosa så ut til å godta forklaringen, og nikket ivrig til forslaget om å finne noe varmt. En kakao ville forhåpentligvis hjelpe henne med å tenke litt mer over hva hun sa, og holde styr på forklaringene sine. For sannheten var at hun aldri hadde satt en fot utenfor Norges grenser.

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *