2 desember

2

+++Neste dag var det like grå og like slapsete, og det hele var ganske perfekt symbolsk for Nora’s humør. Ordentlig klisjéfylt, sånn som det skal være. Helt siden det kleine møtet med munken dagen før, hadde den gretne gubben vandret rundt i tankene hennes. Ordentlig høylytt var han også, trampet rundt som det passe ham og jamret seg noe helt skrekkelig. Hun begynte å bekymre seg for at han kanskje hadde forlatt Nidarosdomen og nå hadde tatt opp plass i hodet hennes i stedet. Men det var vanskelig å si hvem man skulle synes mest synd på. For det var jo i så fall litt synd på ham også, som måtte høre på alt det Nora tenkte på hele tiden.
+++Sandra, observant og smart som hun var, merket godt at Nora ikke var helt i slaget. Det hadde hun faktisk innsett samme sekund som hun våknet av seg selv, istedenfor å bli vekket av Nora, som enten ville bli matet eller ut på oppdagelsesferd. I dag var det hun som måtte dra Nora ut av senga, og så ut av leiligheten.
+++De gikk ikke så langt, bare langt nok til å finne seg en hipp kafé med vintagestoler som så finere ut enn de var å sitte i. Nora’s knirket faretruende da hun satte seg ned, og det som hadde sett ut som en myk og innbydende stol viste seg å være en slem illusjon. Hadde hun hatt en bedre dag ville hun ha byttet stol, men i dag lente hun seg tilbake med et sukk.
+++“Jeg fikser te!” sa Sandra muntert og forsvant bort til disken, ivrig i gang med prosjekt Få Nora Glad Igjen.
+++Tekoppene var alt unødvendig store og det gamle bordet, som sikkert var hentet fra et loppemarked og full av termitter, sto ikke det minste stødig. Nora holdt godt om koppen mens hun lot blikket vandre rundt i rommet og lurte på når interiør ble så mye viktigere enn at ting faktisk fungerte og var praktiske. Hun stirret stivt ned i tekoppen som om det var dens feil og mumlet litt for seg selv. Eller med munken, hvem vet.
+++Nora skiftet stilling i stolen og de gamle fjærene klaget høylytt. Nora sukket tilbake, himlet litt med øynene og flyttet blikket ut av vinduet. En svart ravn føk forbi og Nora himlet nesten med øynene igjen over symbolikken som skulle bli slengt mot henne alle veier.
+++Sandra holdt seg stille mens hun drakk av teen og betraktet bestevennene sin. Samtidig var hun godt i gang med en indre jakt etter de rette ordenene. Det var best å trø litt forsiktig når Nora hadde en dårlig dag. Si feil ting og man hadde en rakett som gikk av, eller hundre raketter, og hun trodde ikke kaféen ville takle det. Hun smilte litt av sine egne morsomme tanker, og så fikk hun dårlig samvittighet over å overdramatisere Nora på den måten. Hun var jo ikke en NSB reklame heller.
+++“Nora…” begynte hun, men lengre kom hun ikke før myke bevegelser i vinduet fikk henne til å snu hodet og se ut. Hun gispet begeistret og rettet seg opp med et stort smil. “Se!”
Snøen kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt enn dette. Ingenting fikk Nora til å smile som snø gjorde. Det var som en mirakelkur mot hvilket som helst dårlig humør.
+++Nora hadde gått tilbake til å skule på tekoppen, men løftet nå blikket og så ut. Store, lodne, hvite flak dalte sakte ned mot bakken, og bare i løpet av de få sekundene de satt i stillhet og stirret på dem, så la det seg et tynt lag av snø på bakken.
+++Sandra smilte så alle tennene vistes og så forventningsfullt mot ansiktet til Nora. Smilet sluknet igjen da det ikke var noen forandring. Nora virket ikke det minste glad for å se snøen. Øynene var like uttrykksløse og det var ikke det minste rykning i munnviken.
+++“Det skal snø i hele dag og i natt, og i Oslo også,” sa Sandra, litt roligere nå, og tittet opp fra mobilen og over på Nora.
+++“Fint,” sa Nora med et påklistret smil. “Da overlever jeg vel å dra sørover denne gangen også.”
+++Nora sa sørover med så stor forakt at det ikke ville være tvil for noen om hva hun syntes om sørover. Det var et sted man helst ikke reiste, med andre ord.
+++“Hvorfor drar du dit nå igjen…?” spurte Sandra som om hun ikke husket det, men hun husket veldig godt hvordan Nora hadde unngått spørsmålet hver gang hun hadde spurt.
+++Nora trakk litt på skuldrene og kremtet. “Nei… Ingenting egentlig. Bare litt variasjon.”
+++“Åja,” sa Sandra og tygde litt på underleppa. I det minste dro ikke Nora ut av landet, da hadde Sandra blitt ordentlig bekymret og muligens vurdert om et romvesen hadde tatt over kroppen til en av hennes beste venner. Det ville jo vært en spennende vri på denne historien.

+++Kaféturen ble ganske kort. Når tekoppene var tomme tuslet de hjemover. Nora følte seg faktisk litt lettere til sins da de vandret gjennom snøen som dalte tung ned på dem. Munken hadde nok ikke flyttet inn i hodet henne’s allikevel. Da han han vil sagt ganske klart ifra.
+++De så på overvurderte filmer resten av dagen, med hver sin kakao laget på first price sjokoladepulver, og dro seg til slutt til togstasjonen så Nora kunne dra til det herlige Sørover. Sandra ga henne en lang klem, en av de skikkelig gode som det var umulig å ikke smile av, og plasserte henne så på toget med matpakke og noe godt å drikke. “Så overlever du snorkinga til alle!” sa hun og vinket henne avsted. Det var nok ment oppmuntrende, men den eneste effekten det hadde, var å få Nora til å angre på at hun hadde valgt nattoget.
+++Toget kjørte avgårde uansett hva Nora følte om det, suste gjennom det mørke landet så snøfnuggene flimret forbi. Små hus lyste opp landskapet her og der, og fikk det til å seg ganske idyllisk ut. Nora ble raskt optimistisk til nattoget igjen.
+++“Billett?”
+++Nora trakk blikket vekk fra vinduet og stirret opp på konduktøren. Han hadde en tjukk bart som skjulte hele overleppa, og i brystlomma var det festet et lite kunstverk laget av filt. To grønne blader og noen små røde bær. Kvisttorn. Nsb hadde tydeligvis bestemt seg for å gå fullt inn for julestemningen i år.
+++“Her,” mumlet Nora og rakte ham billetten etter å ha gravd den ut av bukselomma. Hun prøvde å tvinge frem et vennlig smil til ham, men det rykket så vidt i munnvikene.
+++“Oslo?”
+++Nora nikket og han stemplet billetten før han rakte den tilbake. “God tur, og god jul,” sa han muntert før han gikk videre.
+++“God jul,” mumlet hun tilbake selv om han alt var borte. Noe som nok var like greit, for hun klarte ikke å skjule bitterheten i stemmen uansett hvor hardt hun prøvde. For hva var egentlig så jævlig godt med denne julen?
+++Posen med godsaker fra Sandra fikk opp humøret igjen, men det ble raskt klart at det manglet noe varmt å drikke til. Etter å rotet litt i de smulete jakkelommene, kom hun seg avgårde mot kafévognen. Det var godt å få rørt seg litt, også fikk balansen seg en liten utfordring.
+++Hun var nesten fremme da to jenter kom mot henne. Kvinner. Unge damer? Nora klarte aldri helt å bestemme seg for hva som var best å kalle folk på hennes alder, for hun følte seg iallfall ikke som en kvinne eller en dame.
+++Begge hadde langt mørkt hår og boblejakker på, og Nora måtte motstå trangen til å himle med øynene. Hun klarte aldri å forstå hvorfor de grusomme jakkene kom på moten igjen og igjen.
+++De unge dame-kvinnene fniste og lo, og da den bakerste fikk øye på Nora, gispet hun begeistret og utbrøt, “Se der da, enda en hipster!”
+++Nora bråstanset og gispet hun også, men det var den fornærmede typen. “Jeg er IKKE hipster!” protesterte hun, der hun sto i ullgenser og doctor martins, og nå med en ganske hipster-hårfrisyre også, hvis vi skal være helt ærlige.
+++Begge jentene stanset også, med oppsperrede øyner. Så brøt hun fremste ut i latter mens hun bakerste fortsatte å se helt forskremt ut. “Herregud, så flaut!” pep hun og ble knallrød i ansiktet.
+++Hun foran bare ristet på hodet, tydelig oppgitt over hun bak seg, og gikk opp til Nora. “Ignorer lillesøsteren min, hun er litt dum i hodet,” sa hun og smilte det mest sjarmerende smilet Nora noen gang hadde sett. Først ble hun litt satt ut, og så tenkte hun at det var akkurat sånn hun burde lære seg å smile. Hun så for seg at det kunne være ganske nyttig i enkelte situasjoner.
+++“Javel, men jeg syns ikke man skal gå rundt og kalle folk for hipster,” sa Nora sta og la armene i kors, før hun gløttet nedover seg selv. Var det ullgenseren som gjorde det? Kunne man ikke en gang gå med en ussel ullgenser uten å bli satt i en teit bås?
+++Storesøsteren smilte og nikket seg enig. “Det er sant. Du snakker forresten skikkelig bra. Du har bodd i Italia, eller?”
+++“Hæ?” Nora blunket forvirret, før en mørk rødfarge spredde seg over hele ansiktet. Det kom så naturlig til henne nå at hun merket det ikke en gang. Her snakket en Italiener til henne på morspråket sitt, og hun svarte like flytende italiensk tilbake uten å ense det. “Øh, jo, ja. Jeg var på utveksling et år.”
+++“Et år bare?” spurte italieneren overrasket.
+++“Eh, det var kanskje mer to…” sa Nora og kremtet litt. Det var brått veldig varmt på toget. Som om hun ikke angret ullgenservalget nok fra før av.
+++Italieneren lo og Nora kunne ikke annet enn å smile tilbake og flire litt selv.
+++“Du snakker veldig bra, iallfall,” sa hun og børstet håret elegant over skulderen. Som tatt rett ut av en Hollywood film. En av de bedre. “Jeg heter Rosangela.” Hun holdt frem hånda. Nora ristet den litt ivrigere en sikkert nødvendig.
+++“Nora,” sa hun og slapp raskt hånden igjen.
+++Lillesøsteren kom smygende forbi dem med et uttrykk som minnet om en hund som hadde gjort noe galt, og var veldig klar over det. Nora bare stirret tilbake med leppene presset hardt sammen.
+++“Unnskyld!” pep lillesøsteren før hun raskt forsvant nedover gangen. Nora så etter henne, før hun henvendte seg til italieneren med sin største, og veldig nye, frykt.
+++“Ser jeg virkelig så hipster ut?”
+++Rosangela smilte med perlehvite tenner og ristet på hodet så de mørke bølgene danset rundt skuldrene hennes, og de kastanjebrune øynene glødet mot Nora’s alminnelige grå. Alt ved henne utstrålte en sprudlende selvsikkerhet, en sånn selvsikkerhet som fikk deg til å mislike personen i ren misunnelse.
+++“Hipster eller ikke, jeg syns du ser veldig bra ut, Nora,” sa Italieneren med en myk og kjærlig stemme.
+++Nora ble veldig varm igjen og flakket litt med blikket. Hun hadde aldri vært noe flink med komplimenter. I tillegg hadde navnet hennes aldri hørt så fint ut som da Rosangela sa det.
+++“Dere er på familieferie?” kremtet hun, ivrig på å skifte tema.
+++Italieneren ristet på hodet. “Nei, det er bare meg, søsteren min og noen venner på tur.”
+++Nora løftet litt overrasket på øyebrynene. “Vennetur altså? Og dere drar til Norge av alle steder?” Personlig syntes hun jo Norge var et ypperlig reisemål, det beste faktisk, men hun hadde inntrykk at det ikke var der en gruppe unge voksne vanligvis dro på ferie. Iallfall ikke midt på vinteren.
+++Italieneren skar en grimase. “Vi ville gjøre noe utradisjonelt…?” sa hun litt nølende, og det var en anelse rosa i kinnene hennes nå. Som om hun visste hva som ville komme nå.
+++Nora gispet. “Noe så hipster!” sa hun med et triumferende glis.
+++Italieneren lo høyt, kastet til og med hodet tilbake et øyeblikk. “Avslørt! Vi er de ekte hipsterne her,” flirte hun og gjemte hendene sine i boblejakken. Nora hadde aldri sett noen kle boblejakke så bra. “Også hadde jeg aldri sett snø før da. Dette virket som et bra sted å lete.”
+++Nora prøvd å forestille seg et helt liv uten snø. Det virket grusomt. “Hva syns du om snøen da?”
+++“Våtere enn jeg forventet,” lo hun, og så smilte hun så det glitret i øynene. “Men den er veldig vakker.”
+++Nora smilte stort da hun hørte det. Et sånt smil man kjente helt ned i magen.
+++“Hva med deg?” spurte Italieneren og skakket litt på hodet.
+++Nora blunket litt forvirret. “Hva jeg syns om snø?”
+++“Nei!” lo hun og ristet på hodet. “Hvor og hva skal du? Eller kjører du bare tog for gøy?”
+++Nora flirte litt. “Jeg skal bare til Oslo for å…” For hva? Komme seg vekk? Rømme? Ikke bare hørtes det ut som en veldig klisjé ting å si, men det hadde litt hipsterhet over seg. “…henge med noen venner i jula.”
+++Italieneren lyste opp. “Å? Så bra, vi skal også dit! Blir der et par uker.” Så kom hendene opp av lommene igjen, nå med en lapp, og hun fikk en penn fra mannen som satt i setet ved siden av der de stod. Nora følte en masse sympati for ham, som måtte sitte og høre på dem skravle i vei på italiensk. På et nattog av alle steder.
+++“Her, send meg en melding på Facebook, og så kan vi finne på noe,” sa hun ivrig og rakte Nora lappen. Hun hadde skrevet navnet sitt på den. “Kanskje du kan vise meg den parken jeg har hørt så mye om,” sa hun mens hun gikk forbi Nora, uten å bryte øyekontakt. “Den med alle de crazy statuene,” lo hun mens hun gikk bakover noen skritt. “Hadet, Nora,” sa hun på gebrokken norsk før hun snudde seg og forsvant før Nora fikk samlet tankene nok til å komme på noe kult å si tilbake.

2 Comments

  1. Marianne Aasen

    Så spennende! Nora på flukt, og på veien finner hun en kjekk italiener :3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *